♥

Jeg har nå vært mamma i litt over to år og to måneder og livet etter barn har for lengst satt seg i kroppen min. Jeg tror faktisk at jeg begynner å bli vant til dette -men ikke alltid. Det er ikke alltid like enkelt å ha barn, eller å være en familie, spesielt ikke i en hektisk hverdag der man skal prestere på jobb, få endene til å møtes, drive to firmaer, ha en karriere, være en god kjæreste, ta vare på hundene, være en husmor og samtidig være den beste moren man kan for sitt barn. Nå glemmer jeg nesten familie og venner, trening og eventuelle hobbyer man har. Slike ting krever sitt de også.

Livet og hverdagen kan rett og slett være skikkelig vanskelig. Av og til har jeg nesten lyst til å gi opp, men på et eller annet vis kommer man seg alltid igjennom dagen. De fleste dager er heldigvis gode og jeg tror, veldig hardt og overbevist, at de fleste dager kan være gode om man bare forsøker å holde seg positiv. Det er ikke alltid dette er enkelt; når man forsover seg om morgenen og alle er sure, hunden stikker bjeffende nedover veien, barnet gråter og vil ikke ha på seg ytterklær, toget er forsinket eller aller helst innstilt, du skal jobbe 12 timer, kommer hjem til et bombet hus og oppvask opp til taket og en utslitt mann som har vært pyntedukke og hoppesekk for en meget bestemt to-åring i 3 timer til ende, ut med hunden som stikker av nedover veien før den gjør fra seg i naboens hage, opp på butikken for å kjøpe brød og melk, inn i dusjen for å vaske håret som er så fett at det kan gå av seg selv, legge seg med vått hår, våkne med vått hår og vondt i halsen. Jepp, vi har noen slike dager her i huset, men heldigvis ikke så alt for ofte ;-)

I hektiske perioder der alt er så veldig seriøst; regninger skal betales, det skal være mat på bordet, du er en av de foresatte i den lokale barnehagen, du har plikter og mange krav og forventninger til deg fra flere hold, du skal trene, du skal slanke deg. Av og til kan det faktisk være et prosjekt å få sminket seg før man reiser om morgenen, og det hender titt og ofte at jeg sminker meg på toget. Jeg gikk jo aldri ut døren uten sminke før? Når livet innhenter meg og alle ballene kommer rullende samtidig så hender det at jeg tenker tilbake på tiden før; da jeg lekte med barbiehester med Lise Linn så bekymringsløst i hagen til barndomshjemmet vårt på Nesøya, da hest var best og jeg ville bo i stallen, da jeg fremdeles bodde hjemme og gikk på grunnskolen, til årene før jeg møtte Bjørge og til årene med Bjørge uten barn. Til tider jeg kunne trene etter skolen eller jobb hvis jeg ville, reise til Semsvannet for å ta meg en joggetur hvis jeg ville, reise til en venninne en kveld, eller til og med en helg, hvis jeg ville. Til årene jeg jobbet på Thon Hotell Oslofjord - å så mange vakre bryllup jeg har sett, til dagen jeg kjørte til Umeå med mamma og tante for å hente nydelige lille Bianca, min etterlengtede første hund, til alle flyturene jeg har hatt med Noah for å besøke daddy i England og resten av verden, og til alle turene vi var på hytta vår på Beito. Å, som jeg savner det stedet! Det hender faktisk at jeg nesten savner denne bekymringsløse tiden, men det skal ikke mer til enn at jeg ser Emmeline lyse opp i barnehagen når hun ser meg eller får en sms fra Bjørge om at han elsker meg og har laget middag til jeg kommer hjem, at jeg innser at det er her jeg vil være akkurat nå. 

Bjørge og jeg har vært sammen i seks år i år, og det er helt vanvittig å tenke på hvor fort årene går. Jeg husker så godt 18-årsdagen min i Hemsedal da 20 ungdommer reiste med verdens kuleste turnéleder på fyllatur for å feire min myndighet. Tante Renate - du er rå! Jeg husker russetiden min, første året på Rud videregående skole, første gang jeg flyttet hjemmefra og 18-årsdagen til fineste kusinen min i Porsgrunn. 

Jeg tror det er helt naturlig, og faktisk litt sunt, å se seg tilbake av og til. Alle feilene man har gjort, alle de gode minnene man har, alle vennskap som har vært og på de som enda består. Se tilbake på all latteren, følelsene og tårene. Det er nemlig disse årene som har gjort deg til den du er i dag. 

Selv om jeg ikke alltid er like enig, så må jeg planlegge dagene mine på en helt annen måte enn før. Det meste går hvis man bare planlegger godt. Jeg setter pris på å få gå på do alene, stoppe for å handle inn matvarer alene og sove lenger enn til kl 06.00 på en helt annen måte nå enn da jeg tok disse tingene for gitt før jeg ble mamma. Bjørge og jeg er et godt team, selv om det så klart er uenigheter her og der, så fungere vi godt som foreldre og samboere. Han stiller alltid opp for Emmeline og meg og det er faktisk ingen selvfølge at det fungerer godt i det lange løp. Å gå fra to til tre kommer dessverre ikke med en bruksanvisning, så et godt samarbeid, respekt og empati for hverandre og god kommunikasjon er gode nøkkelord for å danne en sterk familieenhet, og det synes jeg at vi klarer godt. Vi driver i tillegg et vellykket firma sammen, så vi har virkelig fått kjenne på viktigheten i godt samspill på flere områder, ikke bare innenfor husets mange vegger. 

Så, uansett hvor du er i livet så er det ingen skam i å se tilbake på din egen fortid. Omfavn den, for den er en viktig del av deg, på godt og vondt. La den inspirere deg i ditt nåværende ståsted i livet. Din fortid er din historie, en historie som skal fortelles videre til dine barn og barnebarn en gang i fremtiden. Jeg har alltid elsket å høre på min mammas historie, og jeg elsker enda å høre på min bestemors historie - enda jeg har hørt den så mange ganger før. Det er noe rørende ved å se mennesker tenke tilbake på livet sitt, og å få være en del av denne stunden kan være veldig unik. En dag er det min tur til å fortelle Emmeline om min historie slik at hun kan fortelle den videre til sine barn en gang, om veldig veldig lenge ♥